søndag, 04 oktober 2015 10:01

På årsmøtet 25. september 2015 ble det bestemt en ny organisering av LVSH (se bildet).   

ÅRSMØTE
LVSH sitt øverste organ er årsmøtet. Årsmøtet består av en representant fra hver av medlemskommunene. Årsmøtet avholdes hvert andre år innen utgangen av mai.
Neste årsmøte avholdes i 2018, istedenfor 2017. Dette for å unngå valgår.
Dette ble vedtatt etter forslag fra valgkomiteen.
Årsmøtet vedtar LVSH sine vedtekter, behandler budsjett og regnskap og behandler revisjonsberetningen. Årsmøtet behandler styrets årsberetninger.
Årsmøtet velger styrets medlemmer og valgkomite. Dette valget forberedes av en valgkomite bestående av to personer. Årsmøte velger styreleder. Resten av styret konstituerer seg selv.
Årsmøtet fastsetter kontingent og styrets godtgjørelse. Årsmøtet vedtar styrets arbeidsoppgaver gjennom å behandle en to årlig handlingsplan.
I årsmøteperioden ledes og administreres LVSH av det valgte styret.

STYRET
Styret består av 5 faste representanter, 3 med politisk rolle i medlemskommunene
og 2 med administrativ rolle.
I tillegg velges inntil 3 vara representanter.

Følgende sammensetning av styret bør ligge til grunn for valg:
• Leder og nestleder og et styremedlem er politiske representanter.
• Sekretær og kasserer i styret er administrativt valgte representanter.

Styret avholder møter for å nå de mål som årsmøtet setter for LVSH
og tar tak i aktuelle saker fortløpende.
Styrets AU består av leder og nestleder.
Dette organet er kun til forberedelse. Ingen vedtak gjøres her.
Styret godtgjøres i henhold til vedtak fattet i årsmøte.
Reise og oppholdsutgifter dekkes etter regning.

KONTORHOLD
Kontoradressen til LVSH Ligger i Søndre Land kommune. Denne adressen skal komme tydelig frem i infobrev til alle medlemskommuner, i alle papirer og på LVSH sin nettside. 
Søndre Land kommune har også som tidligere ansvar for regnskapsføring, betaling av regninger, utsendelse av fakturaer og utbetaling av godtgjøring mm. (I henhold til vedtatt samarbeidsavtale med Søndre Land).

tirsdag, 01 februar 2011 00:42

Landssammenslutningen av Vertskommuner med Sentralinstitusjoner i HVPU (LVSH) ble dannet 1986. Dannelsen av organisasjonen fant sted i Bergen ved at tretten kommuner kom sammen for å drøfte den såkalte Lossiuskomiteens innstilling - NOU 1985: 34 - Levekår for psykisk
utviklingshemmede.

Den følgende historikken er en revidert fra ti – års rapporten som LVSH utarbeidet i 1996
 
HVORFOR  INTERESSEORGANISASJON

Avviklingen av HVPU har blitt omtalt som en av de største sosialpolitiske reformer i Norge etter folketrygden. Avviklingen ville, etter de første intensjonene, føre til at de som bodde i institusjonene skulle flytte til den kommunen hvor de var hjemmehørende.

Som en konsekvens av dette ville store arbeidsplasser gå tapt i mange små kommuner. Tidligere har ensidige industri- og fiskerikommuner opplevd slik akutt omstillingsproblematikk.

Som en følge av reformen ville vi nå kunne se kommuner med et prekært omstillingsbehov fordi de, populært sagt, hadde vært "ensidige omsorgskommuner".

Dette kunne i seg selv være et godt nok grunnlag for å danne en interesseorganisasjon.

De tretten kommunene som kom sammen i Bergen gikk imidlertid videre enn til bare å se hvilke negative virkninger reformen kunne få for deres kommuner. De så, allerede i 1986, for seg at realiteten fort kunne bli at svært mange av HVPU-beboerne ikke ville flytte hjem til den
opprinnelige hjemkommunen. Dette hovedsakelig fordi svært mange opplevde nettopp vertskommunen som sin hjemkommune fordi det var der de hadde tilbrakt mesteparten av sitt liv, og det var der de hadde sitt nettverk og sine sosiale kontakter. Ettertiden har vist at LVSH var forutseende i denne sammenhengen.

LVSH følte seg sikre på at de kommuner som var geografisk vertskap for store og mellomstore institusjoner ville oppleve helt spesielle problemstillinger som de andre kommunene i landet ville gå klar av. Disse problemstillingene, eller utfordringene, ville være:
   
 * Avviklingsproblematikk
 * Omstillingsproblematikk
 * Større omsorgsansvar
 * Arbeidsledighet
 * Større økonomiske utfordringer

I utgangspunktet ble LVSH stiftet for å ivareta vertskommunenes interesser i forkant av det vedtaket man antok ville bli fattet i Stortinget. Ingen ante da at LVSH skulle oppleve å fylle 25 år. Men sannheten er at organisasjonen aldri har hatt så mange arbeidsoppgaver som i de siste åra.


HVA ER EN VERTSKOMMUNE
En vertskommune er, i denne sammenhengen, benevnelsen på en kommune som var det geografiske vertskap for en institsujon innen helsevernet for psykisk utviklingshemmede, hvor institusjonen hadde en viss størrelse og at flertallet av institusjonsbeoerne hadde annen opprinnelig bostedskommune. For mange kommuners del utgjorde institusjonen en av de største arbeidsplassene i kommunen.

Dette er fellesnevnerne for medlemskommunene i LVSH. Vertskommunene er ellers like forskjellige fra hverandre som andre norske kommuner hva angår folketall, geografisk beliggenhet, topografi og næringsgrunnlag. LVSH organiserer kommuner fra nesten samtlige fylker og folketallet varier fra
1.400 (Bygland) til 94.000 (Bærum) innbyggere.

Det finnes flere tidligere institusjonskommuner som ikke har oppnådd status som vertskommune fra det offentlige. Dette har sammenheng med at det i 1992 ble opprettet et eget vertskommunetilskudd utenfor det ordinære inntektssystemet. Tilskuddet skulle sikre vertskommunene mot de negative omfordelingsvirkninger inntektssystemet ville gi. 

De institusjonskommuner som ikke ble tatt inn i ordningen opplever i stor grad de samme problemstillingene som de godkjente vertskommunene, og når vi omtaler spesiell vertskommuneproblematikk vil dette også være et anliggende for disse kommunene. LVSH organiserte i noen år tre kommuner som ikke mottar vertskommunetilskudd - Vestre Toten, Bygland og Kvinnherad.
Da vi ikke oppnådde noe resultat for disse kommunene, gikk de ut av organisasjonen i 1995.

FORBEREDELSESFASEN

1986 -1988

Da Lossiusutvalget avga sin utredning om levekårene for psykisk utviklingshemmede ble det oppfattet som et signal om at det fylkeskommuale Helsevernet for psykisk utviklingshemmede ville oppleve store forandringer.

Det kan synes som om det var kommunene, og i særdeleshet de største vertskommunene, som tok disse signalene mest på alvor. Dette kan forklares med at hvis komiteens forslag skulle få gjennomslag, så ville dette få store konsekvenser nettopp for denne type kommuner.

Det skulle gå enda noen år før de ansattes organisasjoner virkelig tok tak i problematikken. Det virket nærmest som om man ikke helt trodde på at HVPU skulle legges ned - iallefall ikke så raskt.

Saltdal kommune i Nordland var geografisk vertskap for en av landets største sentralinstitusjoner i HVPU - Vensmoen sentralhjem.  Terje Torkhildsen, som var ordfører i kommunen, var en av dem som virkelig hørte varselbjellene ringe og som ville gjøre noe med det. Det var Torkhildsen som i 1986 tok kontakt med ordførere og rådmenn i de tolv andre kommunene i Norge som også var vertskap for sentralinstitusjoner. Han inviterte disse til en konferanse i Bergen for å drøfte konsekvensene av de forslagene Lossiuskomiteen hadde lagt fram.

1986 og 1987: 

LVSH BLE STIFTET I BERGEN
Som en følge av  NOU 1985:34 - Levekår for psykisk utviklingshemmede, ble det arrangert en konferanse i Bergen hvor tretten vertskommuner var invitert.  Dette, som fant sted 28 august, viste seg å bli stiftelsesmøtet til LVSH.  Initiativtaker til konferansen var ordføreren i Saltdal, Terje Torkhildsen. 

LVSH avga sin første høringsuttalelse til NOU 1985:34
Konferansen pekte på forhold de mente måtte belyses før en reform av disse dimensjoner ble iverksatt.
De seks områdene konferansen la vekt på var:

1. Vertskommunene ga sin fulle tilslutning til de prinsipper som ble lagt fram i NOU 1985:34.

2. Konferansen pekte på at tilførsel av økonomiske ressurser til kommunene var en forutsetning for at disse kunne ta på seg et større ansvar for mennesker med psykisk utviklingshemming.

3. Konferansen påpekte at de foreslåtte finansieringsordningene ikke ville være tilstrekkelige til å sikre den økonomi som måtte til for å påta seg de oppgaver det las opp til.

Det ble fokusert på at de spesielle problem vertskommunene ville oppleve, i liten grad ble tatt hensyn til i forslagene.

 Konferansen understreket at det ville være både rimelig og ønskelig at den mest ressurskrevende gruppen av beboerne i HVPU fortsatt ville bli boende i vertskommunene. Dette fordi det var her de hadde hele sitt sosiale nettverk.

4. Det ble pekt på behovet for nytt regelverk og avklaringer i forhold til økonomiske overføringer til boligtiltak, arbeidstiltak mm.

5. Konferansen pekte på de sysselsettingsmessige forholdene som ville oppstå som en følge av reformen. Det ble sammenlignet med andre kommuner som tidligere hadde mistet et vesentlig antall av sine arbeidsplasser som følge av nedleggelse av en hjørnesteinsbedrift.

6. Med bakgrunn i de manglende analyser for konsekvensene av forslagene i NOU 1985:34 fant vertskommunene det nødvendig med en oppfølging av konferansen. Det ble derfor oppnevnt en styringsgruppe til å forestå kontakt med statlige myndigheter i forbindelse med viderebehandlingen av de foreliggende forslag.

Styringsgruppen ville også bidra med en kartlegging av de økonomiske, administrative, faglige og samfunnsmessige konsekvenser for vertskommunene. Norske Kommuners Sentralforbund hadde allerede på dette tidspunkt sagt seg villig til å bistå vertskommunene med
 sekretær/utredningsressurser.

PLANLEGGINGSFASEN

1988 - 1991

I 1988 ble arbeidet rettet mot statlige myndigheter intensivert. Målet var å komme i en god dialog med stortingskomiteer og aktuelle departement. Dette har i ettertid vist seg som svært nyttig, og det tok ikke mer enn ett år til Sosialdepartementet for første gang bevilget penger til drift av organisasjonen.

Nå hadde LVSH virkelig tatt steget fra å bli sett på som en protestbevegelse til å bli tatt på alvor som en samarbeidspartner.

LVSH avga uttalelser i forhold til Odelstingsproposisjon nr. 49 (1987-88) - Midlertidig lov om avvikling av institusjoner og kontrakter om privatpleie under det fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede.
  
Vi utarbeidet også uttalelser og hadde høringer i forhold til Stortingsmelding 47 (89-90) Om gjennomføring av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming.

De viktigste områdene som ble fokusert i denne perioden var:
• Arbeidsledighetsproblematikk.
• Omstillingsarbeid.
• Overtallighetsproblematikk.
• Avviklingsproblematikk og hvem som skulle ha eierforholdet til institusjonene.
• Kriterier for valg av framtidig bostedskommune.
• Framtidig organisering av åpen omsorg.
• Økonomiske aspekter med spesiell fokus på pukkeleffekten - virkningen av å skulle avvikle en virksomhet parallelt med at man skal etablere en ny virksomhet.
• Uttalelser i forhold til forskrifter og retningslinjer. 
 


1988 og 1989: 

HVA SKJEDDE I LØPET AV PERIODEN?
• Ansvarsreformen ble vedtatt i Stortinget
• LVSH vedtok  uttalelser til Stortinget og Sosialdepartementet hvor de framtidige vertskommuneutfordringene ble presentert.
• Det ble etablert kontakt med Kommunenes Sentralforbund.

1989: 

Det ble avholdt en vertskommunekonferanse i Trondheim i juni. Konferansen var en erfaringsutvekslingskonferanse og et større antall vertskommuner enn tidligere var invitert.

Det som preget arbeidet i 1988 og 89 var at man ønsket å sette fokus på de utfordringer man trodde vertskommuner ville få ved ansvarsovertakingen samt å sette sitt preg på, og komme Med innspill i forhold til den planlegging som nå foregikk, spesielt i Sosialdepartementet.

  
Rett før overtaking

LVSH arbeidet i denne perioden spesielt med fokus på den ansvarsoverføring som snart skulle finne sted.

Det ble ført forhandlinger om overtaking av bygningsmassen fra HVPU, og det ble arbeidet iherdig i forhold til den voldsomme mengden av søknader fra institusjonsbeboere om å få vertskommunen som framtidig bostedskommune.
  
Fylkesmannen var ankeinstans i denne prosessen og det viste seg tidlig at regelverket ga stort rom for tolkinger. LVSH påpekte ved flere anledninger det faktum at det ble for tilfeldig hvem som fikk lov til å bosette seg i vertskommunen, og hvem som fikk avslag.

Vi arbeidet intenst i forhold til omstillingsvirksomhet. HVPU hadde sysselsatt svært mange kvinner og man fryktet stor arbeidsledighet spesielt i gruppen ufaglærte kvinner over 40 år.

Kommunene la nå siste de siste planene før virksomhetsplanene skulle vedtas. De innsatsområder det ble lagt særlige planer for var:

• Bygging av nye boliger
• Tjenester i private hjem
• Arbeidsplasser for beboerne
• Skole
• Kultur og fritidstilbud
• Transport
• Behov for 2. linjetjenester

Det ble utarbeidet individuelle planer på hvert av disse områdene. Planene omhandlet både hjelpebehov og kostnadsanalyser på hvert område.


1990: 

HVA SKJEDDE I LØPET AV ÅRET?

• Syv vertskommuner mottok midler fra Distriktenes utbyggingsfond til omstillingsvirksomhet.
• LVSH fikk eget sekretariat i KS med en person i full stilling.
• LVSH foretok en datainnsamling fra alle vertskommuner og utga en egen rapport.
• Vertskommuneproblematikken ble for første gang grundig omtalt i Statsbudsjettproposisjonene.

GJENNOMFØRINGSFASEN

1991 - 1996

FRA INSTITUSJONSKOMMUNER TIL OMSORGSKOMMUNER

LVSH la ned en stor innsats i arbeidet med å anskueliggjøre vertskommunenes spesielle situasjon og hvilke tiltak som måtte iverksettes. I kortform presenteres nå de viktigste arbeidsområdene:                       

ØKONOMI: 
Kriteriene i det kommunale inntektssystemet fanget ikke opp den overtallighet av mennesker med psykisk utviklingshemming som hadde bosatt seg i vertskommunene. Det ville derfor være nødvendig med egne overføringer til vertskommunene utenfor inntektssystemet.

Vertskommunene var lite fornøyde med at de skulle motta skjønnsmidler fra Fylkesmannen for å kompensere de tap man fikk som en konsekvens av omfordelingene i inntektssystemet. Forutsigbarhet i den økonomiske planleggingen var et viktig argument i denne sammenhengen.

Gjennom spørreundersøkelser i egen regi og i samarbeid med KS og DIAFORSK bidro LVSH til at det ble en statlig forståelse for at ansvarsreformen ville koste samfunnet minimum 6 milliarder kroner ved fullt utbygget tilbud.

Pukkeleffektens virkninger og det akkumulerte etterslep vertskommunene har opparbeidet i denne fasen har blitt viet stor oppmerksomhet.

OMSTILLING:
Distriktenes utbyggingsfond ble tidlig en viktig samarbeidpart. LVSH arbeidet mye for å få forståelse for nødvendigheten av å drive omstillingsarbeid mot alternativ næringsvirksomhet.
  
HVPU hadde svært mange ufaglærte blandt sine ansatte og mange av dem var kvinner. Det ble også fokusert at disse kvinnene ofte hadde deltidsjobber og at det var nr-2 - inntekten i familien. Alt dette gjorde at arbeidsstokken var lite mobil.
  
De spesielle virkemidlene til omstillingsarbeid har vært et viktig bidrag for de kommuner som har mottatt disse.

DU-skolen som ble et tilbud til opplæring i strategisk næringsplanlegging har også vært et viktig bidrag.

INSTITUSJONSOMRÅDET OG BYGNINGSMASSEN:

LVSH har vært en pådriver for at vertskommunene skulle ta ansvar i forhold til at institusjonsområde og bygningsmassen ikke skulle forfalle. Mange steder har omstillingsmidlene blitt benyttet til å skape alternative arbeidsplasser på området der  sentralinstitusjonen var lokalisert. 


NYE BOLIGER:

En av reformens hovedintensjoner har vært at de tidligere institusjonsbeboerne skulle flytte ut i egne boliger. Det har blitt foretatt betydelige investeringer i vertskommunene for å oppfylle dette.  LVSH har vært i stadig kontakt med Husbanken i forbindelse med krav om kommunale garantier, gunstige lånevilkår mm. Også på dette området har vertskommunene hatt særlige problemstillinger.

Å tilby gode og tilpassede tjenester i private hjem har vært en hovedutfordring gjennom hele denne perioden.

Vertskommunene har ikke planlagt og bygget boliger til en homogen gruppe. Derfor har også boligtypene variert. De fleste vertskommuner har derfor etablert både gruppeboliger, samlokaliserte boliger og egne leiligheter med og uten fellesareal.
  
Organiseringen av tjenestene har stått sentralt. Med det store omfang disse tjenestene ville få i vertskommune var faren stor for at man ville bygge opp en ny særomsorg. Langt de fleste kommuner har løst dette ved at tjenestene er lagt inn i allerede eksisterende avdlinger/etater og ved at
tjenesteyterne ikke bare arbeider i forhold til mennesker med psykisk utviklingshemming.

LVSH har også engasjert seg i rettsikkerhetsproblematikken og har avgitt uttalelser i forhold til meldinger og utredninger som er presentert.

ARBEID FOR MENNESKER MED PSYKISK UTVIKLINGSHEMMING:

 LVSH har vært en pådriver i forhold til bevilgninger til arbeidsmarkedsetaten. Vi har påpekt at dette er et av viktigste områdene i reformen og et område hvor Staten har bevilget altfor lite midler. Konsekvensen av dette har blitt at kommunene har måttet etablere og bekoste tilbud som egentlig var et statlig ansvar.

 LVSH har påpekt tendensen til at arbeidstakere fra det tidligere HVPU mister arbeidet sitt i arbeidsmarkedsmarkedsbedriften. Dette har skjedd som en konsekvens av de nye produktivitetskrav de har blitt stilt ovenfor.

SKOLE - VOKSENOPPLÆRING:

Mennesker med psykisk utviklingshemming har behov for mer tilrettelagt hjelp enn normalbefolkningen. Derfor er voksenopplæring på grunnskolenivå viktig for mange langt ut i voksen alder.

LVSH har arbeidet for at overføringer til voksenopplæring skulle behandles på samme måte som andre overføringer til vertskommunene - og tas ut av inntektssystemet.

Vi har også engasjert oss i debatten om organiseringen av voksenopplæringstjenesten, hvem som skulle utføre voksenopplæring og ikke minst hvor slik voksenopplæring skal utøves.


KULTUR OG FITIDSTILBUD:

LVSH har fokusert på at tjenester som ikke er lovpålagt,-  som kultur og fritidstilbud, - er de som lider mest når bevilgningene ikke strekker til.  Vi har arbeidet for at Kulturdepartementet skal ta reformen mer på alvor enn hva tilfelle har vært.

TRANSPORT

Som en konsekvens av en desentralisert virksomhet har det dukket opp nye problemområder. Ett av disse er transporttilbudet til mennesker med psykisk utviklingshemming.
  
Vi har pekt på at transport til funksjonshemmede er et fylkeskommunalt ansvar og at Staten har et overordnet ansvar.

 Konsekvensen av manglende bevilgninger på transportsektoren, og derav manglende tilbud, er at kommunene oppretter egne ordninger som ofte strider mot den eksisterende lovgivning på området.

HABILITERINGSTJENESTER:

LVSH har avdekket at det er store forskjeller fra fylke til fylke når det gjelder omfang og kvaliteten på de spesialisttjenester som tilbys kommunene.  
Vi har stilt krav om at det samme fokus som har blitt kommunene tildel under reformperioden også må rettes mot fylkeskommunene.


HVA SKJEDDE I LØPET AV ÅRET?

• Ansvarsoverføringen fant sted.
• Pengene til ansvarsreformen ble overført som øremerkede midler.
• LVSH utarbeidet en landsomfattende spørreundersøkelse i samarbeid med KS og utga en egen rapport om funnene fra spørreundersøkelsen.
• Stortinget bevilget 30 millioner som esktraordinære omstillingsmidler i en periode på tre år.
• LVSH ble oppnevnt i arbeidsgruppe som skulle utrede behov for egne kompetansesystemer for autister.

AVSLUTNING

Stortinget har oppsummert at reformen så langt har vært vellykket, men at utviklingen må følges nøye i årene framover.  Dette gjelder i særlig grad for vertskommunene. Vi står foran store utfordringer i årene som kommer.  
Lykkes vi med å fortsette utviklingen med å gi mennesker med psykisk utviklingshemming et godt liv i vertskommunene så er mye gjort i forhold til å oppfylle Stortingets intensjoner med ansvarsreformen.

For å få dette til vil det være avgjørende at de økonomiske overføringene står i forhold til de oppgavene som skal utføres, og at tempoet i den økonomiske nedtrappingen av overføringene til vertskommunene har et fornuftig tempo.

LVSH vil fortsatt kunne spille en viktig rolle for at gjennomføringen av reformen fortsatt skal være en prioritert oppgave hos myndighetene og for stadig å ivareta vertskommunenes spesielle interesser.

For som LVSH uttrykte det i 1990:

Å løse vertskommuneproblemene er en nøkkel til en vellykket gjennomføring av ansvarsreformen