tirsdag, 07 desember 2010 08:32

Foredrag Per-Eivind Johansen fra årsmøtet 2007

Her følger styreleder Johansens foredrag fra landskonferansen iBrønnøysund 24. mai 2007

Tusen takk til ordfører Kjell Trælnes for disse velkomstordene og for den kulturen som ble servert oss. Som styreleder i Norsk musikkskoleråd er det godt å se at kunst og kulturarbeidet blomstrer i kommunene.

Velkommen alle sammen til Thon Hotell her i Brønnøysund. Dette blir litt spesielt for meg fordi det blir min siste samling i LVSH – sammenheng. Etter 11 ? år som styreleder vil jeg nå takke for meg. Men det har vært noen svært spennende år og også lærerike år.

Årets samling vil i hovedsak dreie seg om organisasjonen LVSH og utviklingen av denne og ikke minst hovedoppgaven vår – hvordan de framtidige overføringene til landets vertskommuner ser ut til å utvikle seg og hvordan vi kan påvirke denne utviklingen.

Birger Bjørnstad og Stein Øhrn vil være hovedansvarlige for disse temaene. Jeg tror det er viktig at LVSH nå foretar noen strategiske valg for hvordan vi skal møte utfordringene i framtida.

Det at styret besluttet å ha fokus på organisasjonsmessige forhold og utvikling av en strategisk plan har ført til at vi denne gangen ikke har invitert våre samarbeidsparter som Utviklingsprosjektet utviklingshemming (UaU) og aldring, Prosjektet funksjonshemming og aldring (FoA) eller Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU). Styret har ment at dette skal være et engangstilfelle og ikke et tegn på at vi ikke ønsker å ha dem med på senere samlinger. Dette har de blitt formidlet til organisasjonene , og de har gitt tilbakemeldinger om at de har forståelse for dette valget.

Det er imidlertid gledelig at Statssekretæren i HOD Rigmor Aasrud vil være sammen med oss i morgen. Mange av oss husker jo henne som ordfører i Gran kommune og som styremedlem i LVSH. Det blir viktig for oss å presentere våre ønsker og behov i forhold til de økonomiske overføringene ett år før inntektssystemet på nytt skal behandles i Stortinget. Det blir også viktig for oss å gi Statssekretæren et bilde av situasjonen i norske vertskommuner samlet sett og hvilke utfordringer vi står foran i årene som kommer.

Jeg vil nå se tilbake på året vi har lagt bak oss, men også forsøke å presentere noen tanker om framtida.

Den viktigste oppgaven vi har jobbet med i året som har gått er nærmest selvsagt finansieringsordningen til vertskommunene. Vi har lagt ned et betydelig arbeide i forhold til dette. Mange av dere var til stede på ordførerkonferansen vi hadde i fjor høst hvor vi arbeidet oss fram til enighet på spørsmål om de framtidige økonomiske overføringene. 19 kommuner var representert på denne samlingen.

Konklusjonene som ble trukket på ordførerkonferansen har senere blitt presentert for Helse- og omsorgskomiteen og Kommunal- og regionalkomiteen på Stortinget. Vi har også hatt møte med Statssekretærene i HOD og KRD og presentert vårt syn for dem. På dette møtet ble vi også enige om å møtes to ganger i året for å sikre en fortsatt god kommunikasjon oss i mellom. Neste møte vil bli i løpet av august/september.

Hva er det så vi har arbeidet for å oppnå:

Vårt hovedkrav har vært noe langsiktig – nemlig å tilbakeføre til vertskommuneramma de pengene som ble innlemmet fra tilskuddet i 2005. Vi har sagt at vi ønsker denne tilbakeføringen fra 2009 da dette antagelig er tidspunktet hvor de ulike vertskommunene vil oppleve negative utslag av omleggingen. Fra 2005 og til i dag har vi så godt som alle sammen profitert på at kriteriet 16 år og eldre i inntektssystemet har blitt vesentlig styrket, men dette vil – som Birger Bjørnstad vil bruke tid på å gjennomgå – antakeligvis bli annerledes etter 2009.

Vi vet at tre kommuner har tapt penger på omleggingen. Dette står i strid til hva regjeringen har lovet i statsbudsjettet – nemlig at ingen kommuner skulle tape på ordningen. Vi har presentert et krav om at disse kommunene burde bli automatisk kompensert for dette. Vi vet at Sortland kommune har blitt kompensert noe gjennom skjønnsmidler, men det har ikke vært noen automatikk i dette.

Det er også et faktum at de kommuner som mottar mindre enn gjennomsnittet i overføringer pr person kommer mye dårligere ut enn de med høyere overføringer. Dette skyldes at de midlene som ligger inne i kriteriegrunnlaget i inntektssystemet ikke omhandles av overgangsordningen i inntektssystemet. Dette har også blitt presentert for de sentrale myndigheter.

Som mange av dere vet holder Stein Øhrn på med en mastergradutdanning. Som et ledd i dette skal han skrive en hovedavhandling om Staten har holdt løftene sine fra 1993 hvor vertskommunetilskuddet ble etablert. Jeg går ut i fra at Stein kommer inn på dette i sitt foredrag senere i dag, men jeg må si jeg er spent på hva denne avhandlingen vil vise.

Nedbygging av tiltak og tjenester har vært et annet område det har vært satt fokus på. Det har av ulike grunner vært vanskelig å drive det interkommunale 10 – kommune - prosjektet for nedbygging og omstilling og vi har vedtatt å nedlegge dette i sin nåværende form. Dette betyr ikke at vi ønsker å nedprioritere arbeidet – kanskje snarere tvert i mot. Styret har vedtatt at vi skal forsøke oss på konferansemarkedet. Gjennom å arrangere minst en konferanse i året vedrørende forhold som gjelder vertskommunene og deres gjennomføring og oppføling av ansvarsreformen, ønsker vi å sette fokus på viktige utfordringer kommunene står foran i tida som kommer. Første konferanse er tenkt gjennomført i løpet av høsten.

Dette vil være konferanser som også burde ha interesse for andre kommuner som står foran lignende utfordringer. Stein vil snakke mer om dette i sitt innlegg. Men en ting ønsker jeg å trekke fram i denne sammenhengen – og det er et arbeid som er igangsatt i Søndre Land kommune om nedbygging og omstilling og som vil ha overføringsverdi til andre vertskommuner som kanskje ikke har kommet like langt.

Søndre Land kommune vedtok i formannskapet, og senere kommunestyret å nedsette en arbeidsgruppe som skal presentere kommunens behov for nedbygging av tiltak og tjenester og omstillingsbehovet i kjølvannet av dette i årene som kommer. Jeg synes det er meget bra at den politiske ledelsen i kommunen fatter et slikt vedtak. Dette er et prosjekt som har en bredt sammensatt arbeidsgruppe og som har fått en rimelig kort tidsfrist for å fremlegge resultater. Formannskapet er styringsgruppe for prosjektet Arbeidsgruppa er satt sammen av fagpersonale, politikere, ansatte og brukere og involverer på den måten alle interessenter i forhold til saksområdet.

Kommunen har blitt bedt om å presentere prosjektet på vår internettside og dette vil bli gjort forhåpentlig allerede i denne uka.

Jeg mener ikke med dette at Søndre Land er den eneste kommunen som jobber aktivt med omstilling og planmessig nedbygging av tiltak og tjenester, men jeg trekker det fram fordi jeg mener at denne måten å organisere et endringsarbeid på, høres meget fornuftig ut. Jeg trekker det også fram fordi Søndre Land har presentert dette for styret og som et eksempel på at når vi i styret får kjennskap til slike prosjekter så kan vi fungere som en formidlingssentral til andre kommuner. Så dette er en oppfordring fra meg til dere om å formidle ideer og erfaringer til styret i større grad enn hva tilfelle er i dag.

Landssammenslutningen har lenge vært opptatt av å samarbeide med andre organisasjoner. Dette har dels vært for å være en pådriver i reformarbeidet og dels for å høste erfaringer av andres arbeid. Prosjektet utviklingshemming og aldring er et godt eksempel på et slikt samarbeide. Vi er representert i styringsgruppa til dette prosjektet og kjenner slik sett godt til resultatene av deres arbeid – som er ikke mindre enn overbevisende. Prosjektet skal egentlig avsluttes i år, men det er sterke krefter – jeg tror helt opp på departementsnivå – som ønsker at dette skal bli en permanent organisasjon – som jo prosjektet Funksjonshemmede og aldring har blitt og som vi også er sterkt deltagende i. Vertskommunesammenslutningen har vært tungt inne i evalueringsprosessen av prosjektet og vi har også bidratt med våre synspunkter i en spørreundersøkelse foretatt av MMI.

Aldring hos personer med utviklingshemming er en stor utfordring for våre medlemskommuner. Det er i våre kommuner konsentrasjonen av personer med utviklingshemming er størst og det er fra nå av og framover den tidligere bebudede aldringsbølgen av utviklingshemmede vil finne sted i flere kommuner enn f. Eks. Ørskog og Ringsaker.

Det kan synes som at når en person med Downs syndrom først har passert femti år – så kan han bli svært gammel. Det samme kan synes om den totale populasjonen med utviklingshemming: Har de først blitt seksti år – så ser det ut til at levealderen har nærmest samme utvikling som befolkningen for øvrig. Dette sier oss noe om hvilke tidsperspektiv vi snakker om når det gjelder vertskommuneoppgavene.

Styret har bestemt at vi i sommer skal foreta en grundig gjennomgang av alderssammensetningen av vertskommunebeboerne i de ulike kommunene. Dette vil gi oss ny kunnskap om utfordringene vi står foran og være et viktig bidrag i vår dialog med staten.

Vi vet at aldring fører til nye hjelpebehov og at tidspunktet for når hjelpen er nødvendig vil endre seg. Det vil også stilles store krav til kompetanseutvikling i personalgruppen.

En tredje utfordring vil være å ta vare på personalet og kompetansen som er bygd opp når nedbyggingen og nedbemanningen virkelig eskalerer. Dett vil antagelig bli viktige oppgaver for LVSH i åra som kommer.

Jeg mener at det største forbedringspotensialet til vertskommunesammenslutningen og styret ligger i informasjonsarbeidet. Både informasjonsarbeidet innrettet mot medlemskommunene våre, men også noe mer utadrettet informasjon. Jeg tror at nøkkelen er erfaringsformidling som jeg trakk fram tidligere med eksempelet fra Søndre Land. Men for å lykkes med dette har styret vedtatt å nedsette en egen redaksjonskomité som sammen med generalsekretæren skal arbeide for både å skaffe og formidle informasjon fra det daglige arbeidet i vertskommunene. Da er det viktig at vertskommunene også blir aktive i å bibringe slik informasjon til styret og redaksjonskomiteen for hjemmesiden vår.

Siden dette er mitt siste årsmøte og landskonferanse som leder i LVSH har jeg lyst til å peke på noen utfordringer jeg er opptatt av.

Reformen for mennesker med utviklingshemming har blitt omtalt som den største og viktigste sosialpolitiske reformen etter innføringen av folketrygden – og dette er antagelig riktig. Rundt syv milliarder kroner benyttes årlig til å følge opp denne reformen. Dette betyr at nærmere 100 milliarder kroner er benyttet til å gjennomføre og følge opp reformen fram til i dag.

Da er det et tankekors for meg at det aldri har blitt foretatt noen helhetlig evaluering fra statens side for virkelig å vurdere hvordan reformen har blitt gjennomført i landets kommuner og fylkeskommuner og statlige etater for den del.

Når jeg forteller at jeg er styreleder i LVSH får jeg stadig spørsmål om dette var en riktig reform. Grunnen til disse spørsmålene er jo at det som sies og skrives om reformen ofte er de dårlige eksemplene – eksempler på ting som har gått galt og mange sitter da igjen med et inntrykk av at dette har vært en feilslått reform.

Det må også være lov til å stille spørsmål om alle tidligere vedtak som reformen er tuftet på er like gjennomtenkte og gunstige for dem det angår.

Er det for eksempel slik at større bo - komplekser for eksempel for aldrende personer ikke er i tråd med reformens intensjoner?

Jeg er ikke så sikker på det, men det ville vært interessant å få satt søkelyset på eksempelvis dette forholdet som bygger på erfaringer og som kan gi oss ny kunnskap. De samme forholdene kan også gjøres gjeldende for personer med utagerende atferd. Jeg tror at vertskommuner for tidligere institusjoner i HVPU sitter på et viktig erfaringsgrunnlag i så måte som bør komme fram både til statlige myndigheter og til resten av kommunenorge. Kanskje dette er noe vi bør ta opp med statssekretæren i morgen?

Et annet område jeg vil dvele litt ved - og som er en stor utfordring for vår organisasjon – er den kjensgjerning at det er store forskjeller på de summer vertskommunene mottar per person i vertskommunetilskudd. Jeg vil ikke trekke konklusjoner i denne sammenhengen, men jeg vil peke på at hver eneste gang vi diskuterer vertskommuneoverføringer med statlige representanter blir dette spørsmålet trukket fram: Er det fremdeles riktig at overføringene til kommunene fremdeles bygger på utgiftene til de stedlige institusjonene i 1991?

Det synes for meg som om det er de kommuner med lavest overføringer pr person som har de største problemene i dagens situasjon og at det også er disse kommunene som har blitt hardest rammet av omleggingen av finansieringsordningen til vertskommunene. Jeg ser at dette er en vanskelig sak for LVSH som organisasjon, men det behøver ikke å bety at vi ikke bør sette spørsmålet på dagsorden i årene som kommer. Jeg vet at Stein og kanskje også Birger vil berøre dette temaet i deres innlegg senere i dag – og jeg tror at LVSH bør diskutere spørsmålet grundig som en del av organisasjonens framtidige strategiske mål.

LVSH har nå eksistert som interesseorganisasjon i 21 år. Dett er jo en prestasjon i seg selv. Men det er viktig for en organisasjon stadig å ha et kritisk blikk av egen virksomhet og utvikling. Vi må hele tiden være sikre på at vi har en eksistensberettigelse. Og dette må vi gjøre ved å stille spørsmål om vi fremdeles har legitimitet hos de ulike interessentgrupper som involveres av reformen. Det er disse spørsmålene vi har satt oss som mål å diskutere på denne samlingen. Ingen vil ha noen interesse av å forholde seg til en organisasjon som ikke har viktige budskap å komme med. For min del tror jeg vi fortsatt har et viktig budskap og viktige oppgaver som venter på oss. Men spørsmålene som må stilles hele tiden er om organisajonens oppbygning og organisering og om organisasjonens prioriteringer og politkk samvarer med behovene til enhver tid. Jeg gleder meg til å være en del av denne diskusjonen i idde to dagene og ønsker alle en fortsatt god konferanse og ett godt årsmøte.

Takk for oppmerksomheten.