tirsdag, 07 desember 2010 08:25

Foredrag 2001

Foredrag Av Per-Eivind Johansen Ved landskonferansen i Saltadal kommune 2001

INNLEGG PÅ LVSH,S LANDSKONFERANSE I SALTDAL TORSDAG 15. MARS 2001

VED LEDER I LVSH – PER-EIVIND JOHANSEN, ORDFØRER I STOKKE KOMMUNE

Innledning

Det er en stor glede å kunne ønske velkommen til landskonferanse i Landssammenslutningen

av vertskommuner 15 år etter at organisasjonen ble etablert i Bergen.

Det er spesielt hyggelig at initiativtageren til dette stiftelsesmøtet, og LVSH’s leder i de

første to årene, tidligere Saltdal-ordfører Terje Torkhildsen både hadde lyst og anledning til å

være sammen med oss.

Vi har også med oss en annen eks Saltdalordfører nemlig Tove Engan – som også satt flere år

i styret – veldig hyggelig at du også kunne være med oss.

Videre vil jeg ønske velkommen til Satssekretær Tore Hagebakken fra Sosial- og

helsedepartementet. Vi har møttes tidligere, men da var ikke omstendighetene fullt så

positive som nå, og vi er svært spente på hvilket budskap du har med deg til denne

samlingen.

Fra det samme departement ønsker vi velkommen underdirektør Gerd Juel Homstvedt ,

rådgiver Kurt Løvoll og sist, men ikke minst, Ekspedisjonssjef Fredrik Hoffmann som har

vært med oss i en årrekke. Vi føler oss beæret over at så mange fra ett departement tar seg tid

til å være sammen med oss i to hele dager.

Det er også meget hyggelig å kunne ønske våre venner fra stortingets Sosialkomite, Einar

Olav Skogholt og ikke ukjente Bendiks Harald Arnesen velkommen, og jeg vil benytte

anledningen allerede nå til å takke for den innsatsen dere har lagt ned for våre kommuner i

forbindelse med behandlingen av årets Statsbudsjett.

Vi har også med gjester fra noen av våre samarbeidsorganisasjoner; Forbundsleder Sidsel

Grasli fra Norsk forbund for utviklingshemmede og Direktør Tore Skedsmo fra

Arbeidssamvirkenes landsforbund, som også skal holde innlegg for oss senere i dag –

velkommen skal dere være.

Som eksterne foredragsholdere ønsker vi velkommen Sjefspsykolog Knut Ove Solberg fra

Voksenhabliteringstjenesten i Oslo som er engasjert i prosjektet funksjonshemming og

aldring. Psykiater Elisabeth Skullerud fra habiliteringstjenseten i Sør-Trøndelag ankommer

senere i dag.

Noen av oss var med på samlingen vi hadde her i Saltdal i 1995, Den gang var vi ca 75

deltagere, - det samme er vi denne gang, og det skal vi være godt fornøyd med. Jeg tror det

sier noe om at LVSH fortsatt evner å sette aktuelle saker på dagsordenen, og jeg håper

og tror at disse dagene vi skal ha sammen blir like vellykket denne gangen.

Årets program viser spekteret av saksområder LVSH engasjerer seg i;

Vi skal selvsagt belyse selve vertskommuneordningen som sådan og de politiske og

økonomiske aspektene ved denne. Videre skal vi se på de utfordringene vi står overfor når det

gjelder aldringsproblematikken hos mennesker med utviklingshemming. Vi skal trekke fram

de foreslåtte endringene i støtte - og styringssystemene i A-etaten, vi skal høre om hvordan og

hvorfor psykiske tilleggslidelser hos utviklingshemmede kan bli en utfordring for våre

medlemskommuner, og vi skal se på utfordringer ved både å sikre gode og korte

beslutningsprosesser samtidig som vi skal utvikle kvalitativt gode faglige tjenester.

Dette er ett forholdsvis vidt program, og jeg synes det ligger an til spennende dager og jeg

håper alle benytter anledningen til å delta både i den formelle og den uformelle

erfaringsutvekslingen som tradisjonelt finner sted på våre samlinger.

Tilbakeblikk

Siden vi i år faktisk fyller femten år som organisasjon synes jeg det er på sin plass med et

aldri så lite tilbakeblikk.

Den viktigste årsaken til at LVSH i det hele tatt ble etablert som en egen interesseorganisasjon

var at vi i 1986 så at store arbeidsplasser, mange steder nøkkelbedrifter, ville bli borte og at

vertskommunene for disse institusjonene ville stå foran store omstillingsproblemer.

Gjennom de første årene gjorde LVSH det klart at vi ønsket å spille på lag med staten når det

gjaldt å gjennomføre reformen etter de intensjonene som lå i Lossiuskomiteens innstilling ,

NOU 1985:34 – Levekår for psykisk utviklingshemmede.

Men vi gjorde det samtidig klart at vi trodde at flere av institusjonsbeboerne ville ønske å

bosette seg i institusjonskommunene og at dette ville føre til spesielle økonomiske og faglige

utfordringer for disse kommunene i og med at de ville få en overtallighet av

utviklingshemmede innbyggere i forhold til hva som anses som normal forekomst.

Samarbeidet mellom LVSH og staten har vært ualminnelig godt i forhold til disse to

saksområdene; Allerede i 1991 deltok 13 vertskommuner på Distriktenes utviklingsfonds DU-

skole hvor man ble opplært i strategisk næringsplanarbeid samtidg som disse kommunene

mottok betydelige midler til omstillingsarbeid lokalt. Siden Stokke var en av de deltakende

kommunene, så vet jeg at dette var særdeles nyttig for oss, og jeg er ganske sikker på at dette

gjelder også for de andre kommunene som deltok .

Behovet for å sikre vertskommunene økonomisk forutsigbarhet ble anskueliggjort allerede i

reformens andre år da pengene ikke lenger skulle være øremerket, men legges inn i

inntektssystemet. På grunn av innretningen i inntektssystemet med den såkalte 80/20 %-

regelen og med de faste kriterier som gjaldt den gang, ble det klart at vertskommunenes

samlede overføringer på nærmere en milliard kroner, nærmest ville bli utradert eller rettere

sagt omfordelt til andre kommuner i løpet av fem - seks år.

Vi kan vel alle tenke oss hvordan det hadde sett ut i våre kommuner om ikke

vertskommunetilskuddet hadde blitt etablert med i underkant av en milliard kroner allerede i

1993.

At vi fikk hentet midlene til voksenopplæring ut av inntektssystemet og lagt inn i

vertskommunetilskuddet i 1995 med 98 millioner kroner, gjorde også sitt til at

vertskommunene fikk lagt forholdene godt til rette for å yte gode tjenester til

utviklingshemmede på de fleste arenaer.

Dette er eksempler på forbilledlig samarbeid mellom ulike forvaltningsnivå. Men et slikt

samarbeid, og ikke minst resultatet av dette samarbeidet , gir jo også forhåpninger om at de

gode tilstander skal vedvare, og slik har det vel ikke vært hele tiden. Og da tenker jeg i første

rekke på omstendighetene rundt de ulike forslag til Statsbudsjett fra ulike regjeringer.

Jeg tror det er riktig å si at LVSH i alle disse årene har vært en viktig organisasjon for de

utviklingshemmede som valgte disse kommunene som framtidig bosted, den har vært viktig

for medlemskommunene og den har vært viktig som samarbeidspart og kanskje også motpart

for staten – det må jo være enklere å forholde seg til talsmenn for 33 kommuner enn til disse

kommunene hver for seg.

Jeg tror at det LVSH presiserte allerede i sin første store rapport i 1990 fremdeles kan

gjøres gjeldende; ” Å løse vertskommuneproblemene er en nøkkel til en vellykket

gjennomføring av HVPU-reformen”, selv om vi vel bør omskrive det noe og heller

fokusere på oppfølgingen av reformen for mennesker med utviklingshemming.

Jeg tror at verken Terje Torkildsen eller Bendiks Harald Arnesen, som overtok som leder

i 1988, så for seg hvordan LVSH ville utvikle seg og at den skulle være en bærekraftig og

viktig organisasjon femten år etter starten i Bergen.

Faktum er at som interesseorganisasjon er LVSH like viktig i dag som tidligere, og jeg vil

komme med eksempler på dette litt senere. Men LVSH har en annen og kanskje like viktig

rolle, og det er som arrangør av slike konferanser som dette – som etter hvert har utviklet seg

til å bli et unikt verksted for erfaringsutveksling og diskusjon med aktører fra

kommuneledelser og Staten – og det er vel nesten slik at dette er det eneste treffstedet i

kommunal sektor, og hvor kommuneledelsen både på det administrative og politiske området

er representert, og hvor det regelmessig diskuteres saksområder som har med

oppfølging av ansvarsreformen å gjøre. Slik sett er LVSH kanskje enda viktigere i dag enn

tidligere.

Noen av de saksområdene vi skal behandle på denne samlingen – er områder vi ikke så

rekkevidden av for noen år siden. Jeg tenker i første rekke på aldring hos utviklingshemmede,

på overhyppighet av psykiske lidelser og på arbeidstilbudet for de svakest fungerende av de

utviklingshemmede.

Stadig fokus på omstillingsvirksomhet , organisasjonsutvikling og

arbeid for å motvirke tendenser til særorganisering er også saker som opptar oss, og som nok

vil kreve oppmerksom i flere år framover.

Gjennomgang av året som har gått

Som det framgår av beretningen som alle har fått tilsendt, har vi lagt bak oss nok et aktivt

år i LVSH, men det viktigste er vel at arbeidet har gitt positive resultater for

medlemskommunene.

LVSH har, som jeg tidligere har nevnt, alltid hatt et godt samarbeid med Sosialdepartementet,

uavhengig av hvilke politiske partier som har bestyrt det.

Dette har ikke vært like enkelt i det året vi nå har lagt bak oss. Det skulle nemlig gå over åtte

måneder før vi møtte Statssekretæren og over 10 måneder før vi møtte Statsråd Ingebrigtsen.

Og det må vel også sies at vi ikke ble spesielt begeistret over at Departementet nok en gang

la fram et Statsbudsjett uten lønns- og prisjustering av vertskommuneramma.

Og dette skjedde jo på tross av at Stortinget nærmest hadde pålagt dem å gjøre dette ved

behandlingen av fjorårets budsjett.

Dette har nok gjort at vi har hatt noen bange anelser i forhold til hvordan den politiske

ledelsen av Departementet ville prioritere samarbeidet og oppfølgingen av vertskommunene,

og kanskje også hvordan de ville prioritere oppfølgingen av reformen for mennesker med

utviklingshemming.

Da budsjettforslaget ble lagt fram kalte styret inn til en dagskonferanse i Oslo hvor flere av

dere var til stede, og hvor vi i fellesskap la opp strategien i det videre arbeidet. Det er i slike

sammenheng LVSH virkelig viser sin berettigelse og viser hvordan vi kan spille på lag på

tvers av politiske skillelinjer.

Som jeg har vært inne på tidligere så har vårt forhold til Stortinget nok en gang vært

avgjørende for at vi fikk de økonomiske overføringene vi mener vi rettmessig har krav på.

Jeg husker jeg sto på landskonferansen i Trondheim i fjor og trakk fram den gode uttalelsen

som Sosialkomiteen vedtok i forhold til lønns- og prisjusteringen av vertskommunetilskuddet

i Budsjettinnstillingen for 2000.

Men det har altså vist seg nok en gang at gode uttalelser ikke er nok – det ser nærmest ut som

om det må politiske pålegg til.

Vi er derfor svært fornøyd med at Sosialkomiteen fulgte opp vårt forslag på høringen om å

fremme et romertallsforslag om lønns og prisjustering av vertskommuneoppgjøret.

Og som vi har sagt i beretningen så ser styret på den uttalelsen komiteen avga ved årets

behandling og ikke minst det romertallsforslaget som ble vedtatt av et enstemmig Storting

som en milepel i LVSH’s historie.

Jeg skal ikke referere hele uttalelsen her, men vil gjerne referere ordlyden av forslaget, som et

enstemmig Storting sluttet seg til:

” Stortinget ber Regjeringen foreslå løsninger som sikrer en bedre forutsigbarhet for de

33 vertskommunene for de tidligere HVPU-institusjonene i Norge. Full lønns- og

prisjustering skal være en del av dette. Saken forelegges Stortinget i forbindelse med

statsbudsjettet for 2002.”

Jeg har tidligere rettet en takk til representantene som er her fra Sosialkomiteen og jeg vil be

om at dere bringer tilbake til komiteen vår tilfredshet med vedtaket.

Nå har heldigvis Statsråden, på slutten av denne årsmøteperioden, tatt opp igjen arbeidet i

Sosialministerens sentrale samarbeidsgruppe , faktisk så hadde vi møte i samarbeidsgruppen i

forrige uke.

I tillegg til dette har vi hatt nyttige samtaler som gir håp om et fruktbart samarbeid i tiden

som kommer, blant annet har Statsråden gitt tydelig uttrykk for at hun akter å etterkomme

Stortingets ønske om full lønns- og prisjustering av vertskommunetilskuddet ved forslaget til

Statsbudsjett for 2002.

Vi får håpe at Finansdepartementet deler dette synet.

Og vi får videre håpe at vi klarer å finne fram til gode løsninger som sikrer at disse pengene

årlig blir lønns- og prisjustert på linje med overføringene til kommunene i inntektssystemet.

Når det gjelder innholdet i selve vertskommuneordningen med telling av tilflyttere og

nedtrapping av penger hvert fjerde år, er LVSH godt tilfreds. Vi mener, som vi vel har

poengtert en rekke ganger, at dette er et oppgjør for en jobb vi utfører for andre kommuner.

Det er derfor rimelig at vi beholder denne ordningen så lenge denne merbelastningen varer.

Det er også nærliggende å bruke Ekspedisjonssjef Hoffmanns ord fra en av våre tidligere

samlinger; At ordningen med egne vertskommuneoverføringer må sees i et

generasjonsperspektiv.

Informasjonsarbeid

Styret har nå i to år gitt ut en egen brosjyre om LVSH som vi har delt ut til

medlemskommuner, samarbeidsparter, Departement og Storting. Vi har fått såpass gode

tilbakemeldinger på denne at vi ønsker å gi ut en brosjyre som går enda litt mer i dybden i en

del saksforhold – kanskje også tar opp noen historiske forhold. Vi tror det er viktig stadig å

drive opplysningsarbeid, eller for å så det litt populært, drive litt voksenopplæring i forhold til

personer og institusjoner som kanskje ikke har disse forholdene helt inn under huden sånn

som vi har det. Jo lenger tid som går etter at denne store og viktige reformen ble innført jo

viktigere vil det være å peke på intensjoner og målsettinger og hvilke ressurser som må være

til stede for å nå disse målene. Når vi vet at det til høsten skal settes sammen et nytt Storting,

så vil informasjonsarbeid rettet mot denne forsamlingen bli særdeles viktig.

Jeg synes så altfor ofte å se at den ene statlige reformen overskygger den andre og at

gjennomføring og oppfølging av de ulike reformer ikke er like viktig som å få de vedtatt.

En av LVSH’s viktige oppgaver må være å holde et stadig fokus på oppfølgingen av

ansvarsreformen, både de faglige og menneskelige intensjonene og på de økonomiske

forutsetningene som må ligge til grunn.

Jeg tror også jeg vil oppfordre til at de ulike kommunestyrer stadig holdes à jour med

utviklingen på dette etter hvert ganske store og innfløkte området, og dere må ikke nøle med

å be om materiale eller hjelp fra administrasjonen vår (Stein) for å få dette til.

Andre oppgaver vi har hatt fokus på

Vi har vært klar over at A-etat, Arbeidsdirektorat og Departementet lenge har hatt ønske om

endringer og forenklinger i støtte- og styringssystemene for bedrifter rettet mot personer med

et varig behov for skjermet sysselsetting. Vi har tidligere hatt dette oppe som tema og vi har

uttalt at vi frykter at endringene skal gå ut over de svakest fungerende utviklingshemmede –

de med lavest produktivitetsevne.

Nå foreligger et forslag fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet som nettopp kan få

dette som konsekvens.

De foreslåtte endringene i støtte- og styringssystemene fører til at nåværende ASV-tiltak og

PV – tiltak skal konverteres over til å bli ASVO-tiltak.

Etter det nye forslaget skal overføringene fra staten skal skje som et fast tilskudd pr

arbeidstaker, og ikke som nå ; 100% støtte fra Staten etter størrelsen på tidligere godkjent

budsjett. Høringsnotatet som foreligger sier at mange PV-bedrifter vil få lavere tilskudd etter

de nye reglene og at kommunene skal stilles fritt i forhold til om de vil inn med en kommunal

egenandel. Det blir altså opp til kommunene om nivået skal opprettholdes eller ikke.

Dagens praksis i ASVO-bedrifter er at kommunene betaler en egenandel på 25% av

kostnadene pr. arbeidsplass.

For å opprettholde nivået ved de fleste PV-bedriftene (som stort sett var de gamle HVPU-

bedriftene) , må eierkommunene inn med en årlig egenandel som vil variere i størrelse. Dette

skjer på tross av at disse kommunene fikk ett trekk av sine normalsatser i 1991 på ca 70.000

pr arbeidstaker. Konsekvensen kan fort bli at disse kommunene, og kommuner hvor denne

konverteringen allerede har funnet sted, blir utsatt for en dobbelt finansiering av disse

arbeidsplassene. Dette er etter min mening ett eksempel på hvordan Staten ikke bør videreføre

vedtatte reformer.

Det faktum at verken Kommunenes sentralforbund eller LVSH , som jo må sees som

representanter for eierne, har vært med på forarbeidene til dette forslaget gjør ikke saken

særlig bedre. LVSH var i utgangspunktet heller ikke høringsinstans for forslaget, men ved

hjelp av Sosial- og helsedepartementet har vi nå, for tre dager siden fått tilsendt forslaget og

anledning til å uttale oss. Vi kommer sterkere tilbake til dette senere i dag når direktøren i

ASVL redegjør mer grundig for saken.

Nedbyggingen av de økonomiske overføringene gjennom vertskommunetilskuddet er selvsagt

vertskommunenes store utfordring i årene som kommer. Men en annen utfordring som

virkelig seiler opp, og som vi har arbeidet mye med det siste året, er det faktum at

beboergruppen med utviklingshemming stadig blir eldre, og at svært mange når en høy alder

samtidig. Dette vil måtte bety at kommunene må endre sine tilbud til brukerne i takt med at

alderen setter sitt preg.

LVSH er representert i det nasjonale prosjektet Funksjonshemming og aldring. Under dette

prosjektet er det i gang to utviklingsprosjekt vedrørende aldring hos utviklingshemmede, og

begge disse prosjektene foregår i vertskommuner; i Ørskog og Ringsaker.

Vi har en kommune som har en gjennomsnittsalder blant sine vertskommunebeboere på ca 70

år, mens det i de andre kommunene varierer fra litt over 60 til i underkant av 50 år. Faktum er

at levealderen blant utviklingshemmede har et nivå vi for få år siden ikke trodde på, og det er

klart at dette vil gi oss nye og spennende utfordringer..

Vi har vært så heldige å få den personen med kanskje mest kunnskap på dette området med

oss på denne samlingen , psykolog Knut Ove Solberg, og jeg ser fram til å høre fra dette

arbeidet senere i dag.

Men ett viktig budskap har jeg : Det er viktig at Staten ikke forslår noen vesentlige endringer i

vertskommuneordningen før vi har fått svar på en del vitale spørsmål gjennom disse

undersøkelsene om utviklingshemmede og aldring.

LVSH har den siste tiden motatt flere henvendelser fra kommuner som ikke får den

nødvendige hjelp fra spesialisttjenesten når de melder i fra om personer med psykiske lidelser

i tillegg til funksjonshemmingen. Det ser for oss ut til at dette er et landsomfattende problem

og en sak som Departementet helt klart bør se nærmere på. Når vi har tatt opp dette med

Statsråden har vi fått tilbakemeldinger på at dette stort sett skyldes fravær av kunnskap.

Om dette er riktig så burde man virkelig iverksette tiltak for å bygge den nødvendige

kunnskap, kanskje i samarbeid med deler av spesialisttjenestene i habiliteringstjenestene på

fylkesplan.

Framtidige utfordringer for vertskommunene

Vi er nå inne i den tredje perioden i forhold til nedbygging av vertskommuneoverføringene,

og vi har mottatt meldinger om at omstillingsproblematikken i forhold til nedbygging av tiltak

og tjenester virkelig gjør seg gjeldende i noen kommuner.

Jeg mener det vil være av stor betydning for det videre arbeidet om disse kommunene stadig

kan formidle erfaringer fra de prosessene de går igjennom til andre medlemskommuner, slik

at de som møter utfordringene noe senere kan være så godt forberedt som mulig.

Men en slik erfaringsformidling bør også komme de aktuelle departement for øret slik at de

kan bli tatt hensyn til når endringer av selve overføringsordningen skal vurderes.

Vertskommunenes framtidige utfordringer vil helt klart være i forhold til de områdene jeg

tidligere har vært inne på; Aldringsprosessen hos tilflytterne, som noen steder vil gi en

ekstraordinær eldrebølge av personer med utviklingshemming er kanskje den største

utfordringen sammen med selve nedbyggings og avviklingsproblematikken.

Men selve avvikling og nedbygging av tiltak og tjenester vil nok være en sentral sak for oss

enda i lang tid. Det er viktig at vi stadig evner å organisere tjenestene på smidige måter rent

økonomisk sett, samtidig med at vi fokuserer på det faglige nivået på tjenestene.

Vi vet at det mange steder fremdeles drives nærmest en dobbeltadministrering av noen tiltak

og tjenester. Her tenker jeg i første rekke på tilbud som voksenopplæring og dagtilbud ,og jeg

tror det vil være mye å hente både faglig og økonomisk ved å gjennomgå disse aktivitetene i

ganske mange kommuner.

Av andre områder der LVSH kan tenke seg å bidra med kunnskap og erfaring, er

oppfølgingen av ansvarsreformen både i forhold til faglige og etiske aspekter i

forbindelse med tjenesteytingen. Vi vil også gjerne bidra i debatten som er i gang om hva

som kan gjøres for å motvirke ensomhet og isolasjon blant utviklingshemmede.

Når det gjelder de andre sakene jeg har vært inne på, vil jeg mene at vi må prioritere å arbeide

med de foreslåtte endringene i støtte- og styringssystemene i A-etaten. Det er virkelig en

urimelighet og en urettferdighet hvis denne endringen skal føre til at noen kommuner blir

utsatt for en dobbeltfinansiering av disse tiltakene. Hvis vi summerer disse utgiftene så dreier

det seg om mange millioner kroner, og dette er penger jeg tror det vil være svært vanskelig å

finne uten at det gir store negative virkninger i vertskommunene. Jeg håper at både Sosial- og

helsedepartementet og Kommunenes Sentralforbund også ser urettferdigheten i dette og kan

trekke dette fram i sine høringsuttalelser. Ellers har jeg et håp om et nært samarbeid med

Arbeidssamvirkenes Landsforening i denne saken hvor jeg føler vi har sammenfallende

interesser.

LVSH har fortsatt et viktig arbeid å gjøre og foredragene og diskusjonene på denne

samlingen vil være en viktig ballast for det kommende styret å ha med seg videre.

Takk for oppmerksomheten.