tirsdag, 07 desember 2010 08:23

Foredrag på landskonferansen 2004

Her kan du lese Per-Eivind Johansens foredrag holdt på årsmøtet i Ålesund i 2004

FOREDRAG PÅ LVSH,S LANDSKONFERANSE I ÅLESUND 6 MAI 2004

AV STYRELEDER I LVSH – PER-EIVIND JOHANSEN

Takk til ordføreren fra Ålesund for hyggelige velkomstord og nok en gang hjertelig

velkommen til Ålesund – byen som brant ned til grunnen for hundre år siden i år. Vi skal

seinere i dag på omvisning med Harald Grytten og få med oss den fantastiske historien om en

by som reiste seg på rekordfart. Det vet jeg dere kan glede dere til.

Vi hadde landskonferanse her for 10 år siden også – da benyttet vi Grytten som toastmaster og

i ettermiddag altså som guide.

Stein og jeg var på møte i Oslo forrige torsdag. På hjemveien hørte jeg på Norgesglasset på

radioen. Der skulle de kåre den lokalpatriotiske sangen som ga lytterne mest hjemlengsel – og

hvilken sang var det som vant – jo sangen om Ålesund eller - Nordens Golden Gate som den

ble kalt i sangen. Det kan vel være et paradoks i at hvis det er så fantastisk å være her, hvorfor

reiser da folk herfra for å hjemlengsel – jeg bare spør.

Lite visste nok de tretten ordførerne som møttes i Bergen for å diskutere konsekvensen av

ansvarsreformen at den organisasjonen de var i ferd med å stifte en gang skulle feire sin

myndighetsdag.

Men dette er altså nå et faktum - Landssammenslutningen av vertskommuner for

sentralinstitusjoner i HVPU fyller nå atten år - gratulerer.

Det skulle vel si det meste om organisasjonens eksistensberettigelse. Vi gir ikke kunstig

åndedrett til en attenåring, vi fyller den med liv og kunnskap.

Vi er 70 påmeldte til denne konferansen og det er mange flere enn vi var på begynnelsen av

nittitallet. Og det er nok fordi vi er mange som mener at vi fortsatt har en viktig jobb å gjøre.

Framsynte var nok disse ordførerne på møtet i Bergen, men gode til å finne på navn på barnet var de kanskje ikke.

LANDSSAMMENSLUTNINGEN AV VERTSKOMMUNER FOR

SENTRALINSTITUSJONER I HELSEVERNET FOR PSYKISK

UTVIKLINGSHEMMEDE.

De første årene ble vertskommunesammenslutningen drevet mer eller mindre som en ad hoc

organisasjon. I 1990 fikk vi en sekretær i halv stilling som vi delte med Kommunenes

Sentralforbund (KS) og fra 1991 ble sekretariatet bemannet med en person i full stilling. Fram

til 1993 hadde KS arbeidsgiveransvaret for denne personen, men så synes KS at de hadde

gjort jobben sin og trakk seg fra dette. Så fra og med 1993 har det vært sammenslutningen

som har hatt arbeidsgiveransvar for vår medarbeider som etter hvert har fått tittelen daglig

leder.

Helt fra 1991 har det vært samme person som har innehatt denne stillingen, så på det

administrative området har vi i alle fall hatt god kontinuitet. KS har hele tiden tatt på seg

ansvaret for regnskapsføring og lønns og regningsutbetalinger, men har altså ikke andre

økonomiske forpliktelser.

Dette gjør at ikke bare vertskommunene har behov for forutsigbarhet i de økonomiske

overføringene – det har organisasjonen vår også. Grunnen til at jeg tar opp dette er at to

kommuner har ønsket å melde seg ut av organisasjonen på svært kort varsel. Dette må jo gi

konsekvenser fordi årsavgiften den viktigste inntektskilden vår. Nå har heldigvis begge

disse kommunene reversert sine standpunkt og er fullverdige medlemmer igjen og det er vi

fornøyd med – det spørs vel om ikke dette var avgjørelser som ble tatt administrativt og var

grunnet i en veldig presset økonomisk situasjon. Uansett vil jeg mene at dette er en kortsiktig

tenkning og en tenkning som i konsekvens svekker fellesskapet og i framtida tror jeg det vil

være like viktig å stå sammen som det har vært fram til nå, jeg vil komme med eksempler på

dette noe seinere.

Uansett så viser dette at vi har behov for ett regelverk som sier noe om hvilke prosedyrer vi

skal ha for å melde seg ut av organisasjonen – dette vil vi komme tilbake til på årsmøtet.

En annen sak i samme gate er at det fremdeles finnes tre kommuner som mottar

vertskommunetilskudd fra staten uten å ville være medlem av

vertskommunesammenslutningen. Surfere kan være bra ute på bølgene, men i vår

sammenheng er det rett og slett skammelig. Vi bør kanskje ta en siste kraftanstrengelse for å

trekke disse kommunene – Leksvik, Flora og Halden – inn i fellesskapet.

Vi kommer tilbake til dette også på årsmøtet senere i dag.

Jeg må også nevne at vi også i år har med oss noen gjester. Ikke alle er ankommet enda, men

de vil bli ønsket velkommen når de kommer.

I år har vi gleden av å ønske velkommen

Wassim Ul Haque som er den i direktoratet som steller helt konkret med oppfølging av

vertskommunene og som jeg formoder at flere av dere allerede har stiftet bekjentskap med.

Hjertelig velkommen skal du være.

Fra Ressurssenter for omstilling i kommunene har vi også i år med oss konsulent Arild

Bakken som bistår oss i det interkommunal vertskommuneprosjektet. Det var fint at du kunne

være sammen med oss i år også. Vi har forstått det slik at du skal skifte jobb ganske snart og

flytte til det beste fylke jeg vet om – Vestfold – og du skal være velkommen dit. Men førts må

du love oss at du finner en verdig arvtager til prosjektet vårt.

Vi har i mange år hatt et fruktbart samarbeid med Norsk forbund for utviklingshemmede som

vi setter pris på. Det er derfor hyggelig at da den nyvalgte forbundslederen ikke hadde

anledning til å delta på grunn av utenlandsopphold, så hoppet landsstyremedlem Tor Eikeland

inn på kort varsel og skal bidra med sine synspunkter i morgen. Stein Øhrn har garantert at

dette ikke er noen svekkelse av representasjonen fra NFU – kanskje snarere tvert i mot. Tor

ankommer litt senere i dag.

Britt-Evy Westergård er prosjektleder for prosjektet UaU som står for utviklingsprogram for

aldring hos utviklingshemmede. Hun skal fortelle oss litt om et treårig prosjekt for å styrke

kompetansen hos personer som skal arbeide med eldre personer med utviklingshemming. Jeg

gleder meg til å høre mer om dette – velkommen til deg også.

Til slutt føler jeg at vi har vært særdeles heldige som har fått Fylkesmannen i Møre og

Romsdal til å åpne konferansens andre dag. Vi vet at dette er en person som er opptatt av

saksfeltet og vi gleder oss til å høre ham. Han vil være sammen med oss fra i ettermiddag.

Før jeg går inn på siste års aktiviteter må jeg nevne at vår daglige leder Stein Øhrn har vært

mer eller mindre sykemeldt i over ett halvt år. Det er klart at dette har gått noe ut over

LVSH,s aktiviteter.

Jeg vil slå fast med en gang at det som har vært minst skadelidende har vært kontinuiteten i

styrearbeidet og arbeidet som har vært innrettet mot statlige myndigheter.

Der hvor sykefraværet har merkes godt har vært i forhold til det interne informasjonsarbeidet,

i forholdet til å holde jevnlig kontakt med samarbeidsparter og arbeidet med det

interkommunale vertskommuneprosjektet. Vi tror at dette er slik det har måttet bli. Vi mener

vi har gjort i hovedsak riktige prioriteringer og at det er uunngåelig at ikke et så langvarig

sykefravær vil merkes negativt på en del områder. Når dette er sagt så må det også sies at

unge Øhrn er på bedringens vei og tar på seg suksessivt mer og mer arbeid så det lover bra for

fortsettelsen.

Da vi var på landskonferanse i fjor i Harstad og Kvæfjord så følte jeg at jeg kunne berolige

forsamlingen med at vi hadde opprettet god kontakt med politisk ledelse i

Sosialdepartementet. Vi hadde da nylig vært i møte med Statssekretær Jan Otto

Risebrobakken, og han forsikret oss om at Sosialdepartementet var oppmerksom på

utfordringene i vertskommunene og at de ville fortsette dialogen med oss framover.

Det vi derimot ikke visste, og som vi antar at Risebrobakken heller ikke var informert om, var

at Kommunalministeren bare noen uker senere ville foreslå radikale endringer i

finansieringssystemet til vertskommunene.

Konkret ble det foreslått å innlemme deler av tilskuddet i inntektssystemet. Det som er

foreslått lagt inn i ramma tilsvarer det beløpet som kommunene mottar gjennom kriteriene for

utviklingshemmede innbyggere. I år utgjør dette ca 444.000. Resten foreslås videreført som

eget vertskommunetilskudd. Det er ikke foreslått noen tidsavgrensing på videreføring av

vertskommunetilskuddet. I kommuneproposisjonen for 2004 ble det foreslått at

Sosialdepartementet skulle komme tilbake med en konsekvensutredning av forslaget i

Kommuneproposisjonen for 2005, som blir lagt fram senere denne måneden.

Stein Øhrn og jeg var på møte med Statssekretæren i forrige uke for å drøfte nettopp dette

forslaget og jeg skal forsøke å gjengi hva som ble diskutert og så komme med noen

vurderinger av dette.

Men først vil jeg friske opp hukommelsen vår med tanke på hva vi i 2001 ble enige med

Statssekretær Hagebakken om og som ble vedtatt i Stortinget i Statsbudsjettet for 2002.

De viktigste prinsippene i det nye finansieringsforslaget fra Regjeringen Stoltenberg var at

Regjeringen lovet at vertskommuneoverføringene skulle lønns- og prisjusteres hvert år.

Motytelsen fra oss var at vi gikk med på en årlig reduksjon av vertskommuneramma som en

følge av frafall av vertskommunebeoere.

Det tredje prinsippet var at de kommuner med lavere overføring pr beboer enn gjennomsnittet

ikke skulle trekkes mer enn 50% inntil de var løftet opp på gjennomsnittet.

Datidens gjennomsnitt var på 756.000 kroner, mens dagens gjennomsnitt lyder på 847.000

kroner.

La oss så se litt på hvilke konsekvenser dette vil kunne få og la meg referere fra vårt møte

med statssekretæren i forrige uke:

Først vil jeg trekke fram de argumentene Statssekretær Risebrobakken framførte som, etter

hva vi kunne forstå, ville ligge til grunn for endelig å foreslå en endring av

finansieringsordningen.

For det første sa han at innføringen av ansvarsreformen nå snart var 15 år gammel og at det

var og forvente at vertskommunebeboerne nå var opptatt som egne kommunale innbyggere.

Dette som et motargument mot at vi fremdeles oppfatter at vi gjør en jobb for andre

kommuner.

For det andre var han opptatt av at andre kommuner har den samme problematikk som

vertskommunene når det gjelder overtallighet av utviklingshemmede innbyggere.

For det tredje sa han at Regjeringen ikke følte seg bundet av en ordning som en tidligere

regjering hadde gått inn for, og at et stortingsvedtak ikke gjelder lenger enn til det er

forandret.

Han sa også at han mente den summen på 84 millioner som skal nedtrappes fra tilskuddet i

2005 burde være til å håndtere og at det var et prinsipp for Regjeringen ikke å gi tilskudd til

døde innbyggere.

Han mente det var en forenkling og en rettferdighetsvurdering som ligger til grunn når PU-

tilskuddet skal ligge i bunn og vertskommunetilskuddet skal komme på toppen av dette.

Han mente også at forutsigbarheten faktisk ville bli bedre ved en delvis innlemming i og med

at inntektssystemet blir lønns- og prisjustert hvert år. Det er også Regjeringens intensjon å

lønns- og prisjustere vertskommuneramma på samme nivå som kommuneoverføringene for

øvrig.

Statssekretæren gjorde et poeng av at Regjeringen er opptatt av at vertskommunene skal være

i stand til å gjøre den jobben de har tatt på seg og sikres de økonomiske rammer som skal til

for å få til dette.

I tillegg var han opptatt av å få fram at den nye toppfinansieringsmodellen for særlig

ressurskrevende brukere vil sikre de vertskommunene med spesielt tunge brukere. Han sa

også at de arbeider med å få til ordning hvor de vertskommuner med lavest

gjennomsnittsoverføringer skal tilgodesees spesielt i toppfinansieringsmodellen.

Til slutt beklaget Risebrobakken at de ikke var i stand til å delta på konferansen, men at han

ikke kunne ha bidratt med noen flere opplysninger der enn det han gjorde på møtet med oss,

kanskje snarere tvert i mot.

La oss nå ta for oss disse argumentene ett for ett.

Først til dette med at vi etter femten år må se på de nye innbyggerne våre som våre egne

innbyggere. Det er klart vi gjør det, men det er allikevel ett uomtvistelig faktum at 1300

personer valgte å bli boende i våre kommuner og ikke flytte hjem til den kommunen der mor

bodde da de var seksten år. Dette har ført til en overtallighet av utviklingshemmede

innbyggere hos oss og det er et faktum som ikke lar seg bortforklare. Det at andre kommuner

har samme problematikk som oss, skulle vel snarere være et argument for å hjelpe disse

kommunene enn et argument for å gi oss dårligere rammevilkår.

Så sa Risebrobakken at Regjeringen ikke følte seg forpliktet til å støtte avtaler inngått av en

annen Regjering. Dette er et argument til å forstå, men sannheten er jo at dette ble ratifisert i

Stortinget og det burde man føle noen forpliktelser i forhold til.

At en nedtrapping på 84 millioner kroner skulle være til å håndtere er vel så sin sak og vi har

egentlig ikke argumentert mot dette. Det vi er opptatt av er at nedtrappingen må skje trinnvis

slik at vi skal ha muligheter til å trappe ned virksomheten i et overkommelig tempo. Vi må

huske på at når en vertskommunebeboer faller fra, så er det som å legge ned en middels stor

bedrift i et lokalsamfunn.

Inntektssystemet blir lønns- og prisjustert hvert år. Men størrelsen på inntektssystemet,

størrelsen på overføringene til kommunene varierer og ikke minst kriteriene i inntektssystemet

ligger ikke fast, men er i stadig endring.

Risebrobakken slår fast at Regjeringen har som intensjon å fortsette å lønns- og prisjustere

vertskommuneramme, og det er udelt positivt. Med som han selv sier et vedtak gjelder ikke

lenger enn til det er forandret.

Statssekretæren var opptatt av å forsikre oss om at vertskommunene fortsatt skal settes i stand

til å utføre de oppgaver de har påtatt seg og at det i endringsforslaget ikke vil ligge noen

omfordelingsvirkninger kommunene i mellom.

Dette kan ikke være riktig. Nedtrappingsordningen som skulle gjelde fra 2005 skulle bety en

utjamningsordning mellom vertskommunene i retning av et gjennomsnittlig tilskudd per

bruker. I tillegg vil den fra 2005 også bety en løpende bruk av inntektssystemets

overgangsordning, for å omfordele midler mellom både vertskommuner og andre kommuner.

Selv om vi ikke er kjent med noe konkret nytt forslag, er det vanskelig å se at disse faktorene vil

bli påvirket ved en delvis innlemming av vertskommunetilskuddet i inntektssystemet. En slik

omlegging må derfor antas å innebære fordelingsvirkninger.

I tillegg må jo nedtrappingstakten bli ytterligere akselerert ved at 444 000 trappes ned første

år – altså den summen som er foreslått lagt inn i ramma.

Tidligere har vi jo hat en nedtrapping i inntektssystemet på 20 % hvert år. Min spådom er at

dette blir særdeles tøft for mange av medlemskommunene.

Statssekretæren er også opptatt av at toppfinansieringsmodellen for særlig tunge brukere vil

sikre vertskommunene og at de arbeider med en formulering som skal sikre de kommunene

med lavest gjennomsnittlig overføring en prioritet i fordelingen av disse midlene.

Risebrobakken slo fast at det i år ligger 1,2 milliarder kroner i denne potten.

For å forstå dette må vi se litt nærmere på hva toppfinansieringsmodellen innebærer.

Så vidt vi har forstått innebærer denne modellen at den skal komme til anvendelse for

personer som har et omsorgsbehov som koster mer enn 700.000. Dette høres jo flatterende ut

men, etter hva Stein Øhrn forteller meg så er virkeligheten slik at i det tillegg må legges på

det kommunen allerede mottar i statlig tilskudd,

enten gjennom inntektssystemet eller gjennom vertskommunetilskuddet. I praksis blir det

derfor slik at innslagspunktet for en toppfinansieringsordning ikke iverksettes før man

passerer et utgiftsbehov på ca 1,1 millioner kroner for de som mottar penger gjennom

inntektssystemet og tilsvarende høyere for vertskommunene. Den vertskommunen med lavest

innslagspunkt vil være Søndre Land som har en gjennomsnittlig overføring på 599.000 slik at

starttidspunktet for at de skal få uttelling vil ligge på 1,3 millioner.

Eksempelvis vil altså ikke Vestnes kommune komme i betraktning i denne ordningen før

personen har et utgiftsbeov på 1,7 millioner kroner og så tror vi at dekningsgraden er på 80%.

Wassim Ul Haque kan sikkert kommentere dette under sitt innlegg senere i dag.

Og helt til slutt – personer over 67 år kommer ikke med i ordningen i det hele tatt. Disse skal

klare seg med de mottar gjennom kriteriegrunnlaget i inntektssystemet.

Var det noen som snakket om en forenkling av systemet?

Ja det er faktisk det. Risebrobakken sier at hovedargumentet for å innlemme deler av

vertskommunetilskuddet i inntektssystemet er at det medfører en forenkling ved at alle norske

kommuner blir behandlet likt. Vi har problemer med å forstå dette. Vi er alle

normalkommuner bortsett fra i vertskommuneproblematikken. Vi står alle foran de samme

utfordringer og problemer som alle andre norske kommuner også når det gjelder egne

innbyggere med utviklingshemming. Det helt enkle ville derfor være å behandle oss likt med

andre norske kommuner på det som faktisk er likt og så behandle oss særskilt på det ene

området hvor vi faktisk er spesielle.

Jeg skal ikke her nå trekke noen dyptgående analyser av et forslag vi enda ikke har sett ferdig

utformet. Men jeg vil gå så langt som å si at det synes for meg som at hovedmotivasjonen for

å foreslå delvis innlemming av vertskommunetilskuddet er mer politisk motivert enn det er

motivert av noe annet. Jeg tror rett og slett at Regjeringen har satt seg som mål å innlemme

flest mulig øremerkede tiltak inn i inntektssystemet og da er vertskommunetilskuddet et tiltak

som monner. Jeg synes det er betimelig å minne om at vertskommunetilskuddet ikke er et

vanlig øremerket tilskudd. Det ble hentet ut fra inntektssystemet i 1993 og legges tilbake i

inntektssystemet ettersom beboerne faller fra. Det er også et faktum at overføringene

inntektsføres som frie inntekter. Til slutt vil jeg minne om et av våre hovedanliggende:

Vertskommunetilskuddet er til syvende og sist betaling for en jobb vi gjør for andre

kommuner – selv om det er snart femten år siden ansvarsoverføringen fant sted.

En siste refleksjon også over dette med statlig toppfinansiering. Så vidt jeg kan forstå så er

denne ordningen innført for å avhjelpe alle kommuner som har spesielt tunge brukere – med

eller uten utviklingshemming. Dette må jo tilsi at vertskommunene må kunne søke på disse

midlene helt uavhengig av hvilket finansieringssystem som gjelder innenfor

vertskommuneordningen. Alt annet vil etter mitt skjønn være urimelig.

Vi har foretatt noen endringer i programmet i forhold til det dere først fikk tilsendt.

Noe av begrunnelsen for det er at Sosialdepartementet ikke fant å kunne delta på konferansen

og noe er bestemt ut fra den aktuelle situasjonen som har oppstått. Senere i dag vil dere bli

oppdelt i grupper , og jeg tror dette er første gang vi gjør det på våre landskonferanser. Og

dette gjør vi for bedre å kunne diskutere konsekvensen av forslaget fra Regjeringen og hva

dette vil ha å si for vårt arbeid framover. Det kan absolutt bli aktuelt å vekke

beredskapsorganisasjonen til live og aktivisere ordførerne våre slik vi har gjort tidligere med

stor suksess.

Så selv om vi ikke enda kjenner forslaget i detalj så tror vi at vi har nok viten til å trekke en

del konklusjoner allerede i dag.

Så vil jeg gå inn på noen av de andre utfordringer vertskommunene står foran i årene som

kommer.

For det første vil jeg stadig forfekte at vi må holde vår sti ren når det gjelder å være en

organisasjon som tar reformens intensjoner på alvor. Jeg tror det er helt avgjørende for våre

resultater at dette er vårt fundament, vårt faglige ståsted, vår ideologiske plattform om man

vil.

Når dette er sagt så reises det allikevel en del prinsipielle spørsmål: Hvordan skal vi for

eksempel håndtere problematikken rundt dette at personer i ett bofellesskap faller fra og

leiligheter blir stående tomme. Dette er spørsmål som både har økonomiske, faglige og etiske

aspekter ved seg. Dette er et tema vi må komme tilbake til, og jeg tror også at dette er saker

som vil bli diskutert i det interkommunale vertskommuneprosjektet for nedbygging og

omstilling i vertskommunene. Jeg vil også mene at dette er problemstillinger det vil være

nyttig å diskutere med en brukerorganisasjon som Norsk forbund for utviklingshemmede

NFU. Jeg tror det er viktigere å se at vi har felles interesser på mange flere områder enn i

forhold til at vi har særinteresser. Spørsmål om utøving av makt og tvang vil også være et

område hvor vi kan ha nytte av hverandre.

Aldringsproblematikken hos personer med utviklingshemming kommer først og sterkest til

våre kommuner. Aldri tidligere har mennesker med utviklingshemming blitt eldre enn i dag

og aldri tidligere har så mange blitt eldre på samme tid og på samme sted. Dette stiller oss

foran enda ukjente utfordringer som kommer til å stille hjelpepersonalet foran nye oppgaver.

Derfor er det av stor betydning at det er iverksatt ulike forsknings og utviklingsprogram hvor

vertskommuner er sterkt representert.

Det er også særdeles gledelig at det er bevilget penger til et tre – årig

kompetanseutviklingsprosjekt for personer som skal arbeide med eldre utviklingshemmede.

Dette utviklingsprogrammet er ment å ha sin oppstart i våre kommuner for så å innlemme

flere og flere etter hvert. LVSH vil også bli representert i referanse eller styreingsgruppe for

dette prosjektet. Vi får høre mer om dette i morgen.

Når det gjelder spørsmål som arbeid til mennesker med utviklingshemming så er vi inne i et

felt med mange endringer. Ikke alle disse endringene vil være til beste for oss, men det ser ut

som om dette er felt hvor vi kan bli nødt til å svelge noen kameler og hvor vi blir tvunget til å

vise stor fleksibilitet og omstillingsevne.

Vi må dessverre innrømme at dette er et av de områdene som har vært skadelidende under

daglig leders sykefravær, men jeg føler meg trygg på at vi nå vil fortsette arbeidet med å se

hvilke konsekvenser endringene vil få for oss, og jeg er ganske sikker på at det er en enkel sak

å ta opp igjen det gode samarbeidet vi har hatt med Arbeidssamvirkenes Landsforbund –

ASVL.

Arbeidet i det interkommunale vertskommuneprosjektet må få høy prioritet i kommende

årsmøteperiode. Det blir særdeles viktig, uansett hvilket finansieringsopplegg man til syvende

og sist ender på, at vertskommunene blir gode til å utarbeide planleggingsverktøy til bruk for

framtida. Tenk dere hvilke utfordringer vi står foran når enkelte kommuner skal trappe ned

en virksomhet på rundt 100 millioner i dag til null over relativt sett få år. Det er klart at i en

slik situasjon blir det viktig å være treffsikre i forhold til når ulike nedtrappings og

omstillingsprogram skal iverksettes.

Vi har uomtvistelig en jobb å gjøre også i framtida oog jeg føler meg trygg på at6 om vi

fortsatt holder sammen, så vil resultatet bli bra.

Fortsatt god konferanse og årsmøte

og takk for oppmerksomheten.